Hus dekket med mose, fallende grener og løv får oss vanligvis til å tenke på forfall, på forsømte og forlatte bygninger eller kanskje på eldgamle ruiner. I dag er dog vertikale grøntområder noe som i økende grad pryder byene våre.
I det siste tiåret har den globale visjonen om å stoppe oppvarmingen av kloden vår gitt ny drivkraft til en idé som mest kjent er forsvart av den italienske arkitekten Matteo Thun på 1950-tallet, nemlig den fornyede koblingen mellom menneske og natur. Såkalte levende vegger eller vertikale hager dukker faktisk opp som et nøye kalibrert forsøk fra arkitekter på å løse mange av de mest presserende urbane problemene i vår tid – den raske oppvarmingen av våre byer.
Som følge av det som kalles «heat-island effect» – dvs. når bygninger og veier absorberer solenergien og slipper den ut til langt ut på natten – kan byer bli varmet opp med inntil 4,4 grader på slutten av dette århundret. Selv om det kanskje ikke høres spesielt truende ut for oss som bor i nord, vil det på sørlige breddegrader ha en ødeleggende effekt på byboernes helse, som pustevansker, kramper, utmattelse og til og med helserelaterte dødsfall.
Arkitekter diskuterer nå plantedekkede fasader som en løsning utover å kjøle ned enkeltbygg, men også for å senke temperaturen i hele byområder. Og selvfølgelig, i hver storby er det mange kvadratmeter med bortkastede vegger og tak som kan forvandles til både skog og mark.
Hvis dette gjennomføres i stor skala, ville en slik babylonsk design drastisk forandre vår eksistens: I tillegg til å holde oss kjølige, ville millioner av vekster bli byens lunger, og de ville rense luften mens de tilførte nytt oksygen, kunne absorbere lyder fra en livlig gate og samtidig lydisolere hus og kontorer. Det vil kunne øke det biologiske mangfoldet, gi habitater for hekkende fugler og bestøvere, og kunne forbedre innbyggernes mentale velvære.
Hvis fordelene florerer, hvorfor har ikke byene våre allerede blitt til grønne oaser?
Det pågår flere ambisiøse prosjekter globalt, fra Singapore og London, til Amsterdam og Sydney, men denne typen design er fremdeles i sin spede begynnelse og settes spørsmålstegn ved. Noen arkitekter diskuterer fortsatt lønnsomheten ved å gjøre byer om til enger. Hva blir den kommersielle effekten av å lage store og robuste vertikale felt som krever samme vedlikehold som store parker? Kan vi bygge egnede vanningssystemer? Tåler vertikale hager ekstreme værforhold som stormer? Og vil alt det grønne føre til mye mygg og andre insekter?
Faktum er at svar på viktige spørsmål gjenstår, men vi bør huske at også andre miljøløsninger var preget av skepsis før de nådde et vippepunkt. Eksempelvis sa eksperter over hele verden at solenergi aldri ville bli kommersielt levedyktig. I dag er det den billigste formen for elektrisitet i mange land.
For Thun, den italienske arkitekten, representerte en fornyet kobling mellom mennesket og naturen en «retur til normaliteten». I dag har frasen fått ny betydning fordi «normalitet» betyr å begrense oppvarmingen av en klode som er på randen av ødeleggelse, og det haster å gjøre noe. Skulle introduksjonen av levende systemer i arkitektonisk design bli en sentral del av løsningen, vil fremtidens by kanskje ikke se ut som en scene fra Jetsons, men Indiana Jones.
