Etter to år med nedstengninger, brutte forsyningskjeder og de utallige andre problemene forårsaket av COVID-19, har utholdenhet og evnen til å reise seg vist seg å være en viktig ressurs for både enkeltpersoner og bedrifter.
Men selv før et lumskt virus herjet vårt globale samfunn, hadde begrepet "resilience" eller motstandsevne allerede fått status i arkitektoniske kretser som et svar på en annen global trussel mot vårt velvære: ekstremvær.
Ettersom naturkreftene har blitt stadig mer voldsomme og uforutsigbare, har arkitekter de siste tiårene kjempet for å designe og konstruere byer som bedre kan tåle destruktive hendelser som stormer, flom og tørke.
Men er det virkelig mulig å fremtidssikre byer som vokser i både størrelse og arkitektonisk kompleksitet?
Selv om vi kanskje først og fremst tenker på byen motstandsevne i form av rudimentære festningsverk - som flombarrierer og stormtilpassede byggeforskrifter - har konseptet de siste tiårene blitt utvidet til å omfatte en hel rekke designstrategier for individuelle bygninger, lokalsamfunn og større regioner - og disse er implementert for å beskytte byen over ulike tidsskalaer.
For eksempel kan individuelle hus ikke bare være designet for å tåle sterk vind, men være drevet av fornybar energi for å begrense avhengigheten av det elektriske nettet. I tillegg gjør mer effektiv isolasjon det mulig å opprettholde et minimumsnivå av varme under lengre perioder med strømbrudd. I mellomtiden, på samfunnsnivå, kan hele områder utformes for å møte grunnleggende menneskelige behov i møte med store forstyrrelser, inkludert tilgang til drikkevann, mat og nødvendig helsehjelp.
Som du kanskje forestiller deg, reiser det ofte flere spørsmål enn vi kan svare på å gjenskape byen som konsept. Heldigvis er det imidlertid et (langvarig) motstandskraftig system som arkitekter kan søke inspirasjon fra... nemlig naturen selv.
Faktisk har de milliarder år gamle strategiene fra det naturlige økosystemet dukket opp som en modell for den urbane verden. Utover å gi sosiale, kulturelle og estetiske fordeler, lar det å inkludere blått og grønt i en by byplanleggere kopiere naturens evne til både å dempe naturkatastrofer og rask regenerering i kjølvannet.
For eksempel er byskoger, vertikale hager og takhager samt urbane vannbassenger en bærekraftig måte å både fange opp overvann og forbedre luftkvaliteten på. I mellomtiden kan man ved å erstatte betongkonstruksjoner med levende strandlinjer oppnå samme storm- og flomsikring gjennom et organisk system som blir mer robust over tid og krever minimalt med vedlikehold.
Med andre ord, hvis dette implementeres i stor skala, gjenskaper et blått og grønt bysystem en naturlig orientert vannsyklus som begrenser skaden av flomhendelser og samtidig bidrar til byens bekvemmeligheter.
Selv om spørsmålet "Hva ville naturen gjøre?" har forbedret motstandsevnen til en rekke urbane områder rundt om i verden, gir det ikke alle svarene om morgendagens byer.
Hvordan vil «tingenes internett» påvirke motstandsevnen ettersom våre byer går stadig mer i hverandre, blir sammenkoblede og teknologiavhengige? Vil digitalisering bli en viktig del av motstandsevnens puslespill, eller gjøre byene mer sårbare for naturkreftene?
Selv om dette er spørsmål som bare tiden kan svare på, vet vi med sikkerhet at motstandsevnen ikke tar slutt: snarere er det en flerårig prosess som alltid må være sentrert rundt tilpasningsevne til en fremtid som garantert vil bli enda mer uforutsigbar ettersom endringshastigheten akselererer.
